Det kvelende rommet Del 4

Den lange veien tilbake Del 4

I begynnelsen av juni måned får Sarah endelig en time hos rusteamet ved den psykiatriske poliklinikken. Sykepleieren Nina og en psykiater tar henne imot. Sarah overser Nina og er kun opptatt av å forholde seg til psykiateren. Akkurat denne dagen føler hun seg utmerket og forstår egentlig ikke hvorfor hun er der. Sarah sitter anspent og snakker fort og hektisk. Hun beskriver de voldsomme humørsvingningene som kan forandre seg fra dag til dag eller fra time til time. Hun forteller glødende om sin tidligere omfattende bruk av anabole steroider.

En stillhet fyller rommet etter at Sarah har ramset opp alt hun har puttet i seg den siste tiden. Et skummende mørke brer seg utover når Sarah begynner å fortelle om det som plager henne. Sarah snakker raskt og intenst om de depressive følelsene som ofte ledsages av selvmordstanker og lysten til å skade seg. Sarahs maniske oppturer har uten tvil vært preget av stor intensitet og ukritiske handlinger. Hun sitter urolig på stolen og skifter hurtig fra tema til tema med en mørk maskulin stemme. Sykepleieren forsøker gjentatte ganger i å få kontakt med den unge jenta. Til slutt gir Sarah etter og stirrer tilbake. Nina spør om hun fortsatt misbruker anabole steroider. Sarah svarer blankt nei og forklarer at hun kuttet ut bruken for et halvt år siden. Pinlig berørt innrømmer hun også å ha forsøkt partydop i helger. Nina journalfører at Sarah gir blikk-kontakt og tar korreksjon når det blir påpekt. Sykepleieren tror kanskje at Sarah bruker krefter på å framstå som rolig og behersket og er usikker på om dette er situasjonsbetinget.

Timen går mot slutten. Sarah får beskjed om at behandlingen de kan tilby henne er samtaleterapi to ganger ukentlig. Behandlingen vil gå over tid og være av støttende karakter. Aller først ønsker de å utrede henne. De er usikre på om hennes nåværende psykiske plager skyldes misbruk av anabole steroidene eller om de kan knyttes til tidligere traumatiske livshendelser i barndommen. Sarah får beskjed om at hun ikke vil få noen nye medisiner før de har fått observert henne medikamentfri over tid. Timen avsluttes og psykiateren konkluderer med at Sarah ikke viser tegn til psykose denne dagen.  I journalen spekuleres det i om hun kan lide av en adferdsforstyrrelse, og de anser det som hensiktsmessig å forsøke å bygge en relasjon til henne over tid. Nina er alvorlig bekymret for hennes psykiske helse og ønsker å samarbeide tett med psykiateren for hyppige vurderinger.

Ved neste timeavtale er det bare Nina og Sarah som møtes. Sarah opplever den psykiatriske sykepleieren som varm, nær og tilstedeværende. Hun fordømmer henne ikke. Sarah er ikke vant til betingelsesløs kjærlighet eller aksept for den hun er. En følelse av skepsis brer seg om henne. Ninas væremåte oppleves forvirrende. Hva hvis hun blir glad i Nina? Angsten for å bli glad i noen har alltid vært der. Sarah velger å forholde seg distansert til Nina og forteller henne på nytt om alle steroidene og annet partydop hun tidligere har inntatt.

Nina forsøker å forstå Sarah men hun har ikke hatt pasienter som har misbrukt anabole steroider tidligere. Hun tror bestemt at det er det beskjedene forbruket av Ecstasy som har gjort Sarah så syk. Hun forsøker å fortelle Sarah om hvor farlig rusmidler er, og at slike stoffer kan gjøre hjernen sårbar for psykose. Etter tre kvarter avsluttes timen. Sarah ber om nye antidepressiva, men får beskjed om at det på det nåværende tidspunkt ikke vil forskrives ut noen nye medikamenter. Nina forklarer videre at de ikke ønsker å gi henne nye legemidler, før en ny utredning av hva hun lider av, er foretatt. I journalen påpekes viktigheten av å kunne observere Sarah over en medikamentfri periode, før en eventuell diagnose kan settes.

Tredje gang Sarah er hos Nina framstår hun som blekk, trist og urolig i kroppen. Hun forteller om marerittene om natten. Det er tydelig at Sarah i stor grad plages av posttraumatisk stress fra tidlig barndom. Nina forsøker å si at de vonde følelsene vil gå over og at hun vil få det bedre. 

Det blir mange møter mellom Sarah og Nina i løpet av juni måned. Hun tar Sarah alltid godt imot, framstår som rolig og lytter tålmodig til det hun har å si. Sarah opplever henne som engasjert og en hun kan stole på. Nina klarer å tilføre Sarah noe som hun aldri fikk av egen mor.

Til tross for støtten fra Nina forverres Sarahs sitt sykdomsbilde drastisk. Hyppige skiftende sinnsstemninger opptrer oftere. Hun svinger mellom å være i himmelen eller i helvete. Hun ser tidvis ansikter i trær og opplever at kroppen og omgivelsene forandrer seg. Nina journalfører at hun sliter med hallusinatoriske, disossiative og paranoide opplevelser.

I begynnelsen av juli måned når hennes tilstand et nytt klimaks. En helg våkner hun plutselig opp om natten etter en intens drøm om den gode og onde engelen. Det er som om hun blir dratt mellom to verdener, eller mer presist blir sugd inn i eller ut av noe. Verden virker kald, mørk og tåkelagt. Det er som om hun splittes opp og går i oppløsning. Sarah opplever å være utenfor sin egen kropp og se ned på den. Hun er fryktelig redd og vet ikke hva hun skal gjøre. Svært mørke tanker skyller på nytt innover henne med et intenst ønske om å avslutte livet. 

Mandags morgen møter Sarah til avtalt time hos Nina. Hun forteller om den grusomme helgen. Hvordan hun i løpet av søndagen vekslet mellom å sveve i en lykkerus for deretter å synke ned i et mørkt kaotisk helvete. Nina ser svært bekymret ut og lover henne å snakke med legen. Hun journalfører at Sarahs symptombildet er svært alvorlig med stor ustabilitet, og at det må drøftes med lege om hun burde innlegges på sykehus for observasjon.

Sarahs situasjon blir drøftet på dagens morgenmøte ved poliklinikken. Konklusjonen derfra er at hun framstår som grensepsykotisk og behøver en innleggelse for observasjon og ivaretagelse. På grunn av sin ustabilitet blir det vurdert som nødvendig at innleggelsen skjer i henhold til lov om psykisk helsevern § 3. Sarah tvangsinnlegges med andre ord og paragrafen åpner opp for at det er mulig å holde henne bak lås og slå i inntil 3 uker. Tirsdag morgen møter Sarah opp som avtalt til timen med Nina og aner fred og ingen fare. Nina forteller henne at det har blitt bestemt at hun skal innlegges og at dette ikke er frivillig. 

Les fortsettelsen – Det kvelende rommet – Del 5  kommer snart.

The eating disorder that paved the way for anabolic steroid use

This is a story of how the pursuit of self-control ended in eating disorders and misuse of anabolic steroids. I encountered a health service that knew very little about steroids. My hope is that telling my story will enable others like me to be treated with greater understanding.

Photo by Engin Akyurt on Pexels.com

As a teenager, I was diagnosed with anorexia nervosa, after growing up in a dysfunctional home, where my body was a constant topic of discussion. There was a lot of self-hatred and self-torture, and I yo-yoed between binge eating, vomiting and starving myself. At the same time, I exercised frequently and excessively. The only thing that made me feel calm was driving my body to the limits of exhaustion.

Click on the link below to read the full article

https://tidsskriftet.no/en/2017/11/personlige-opplevelser/eating-disorder-paved-way-anabolic-steroid-use

WELCOME TO THE BLOG ABOUT WOMEN AND DOPING

Photo by Patricia Hildebrandt on Pexels.com

“A reckless life with no reflections”

“The year on steroids was a decadent, dissipated and boundless life”.

“No longer knowing what a pretty body is”.

This blog aims to shed light on taboo topics such as doping and eating disorders. The theme left in this blog is “The suffocating room.

Eating and body disturbances can just be compared to a choking room that narrows, detracts and ultimately takes life. The road from a body image disorder to doping can be short. We are all brainwashed every day by gorgeous retouched images that abound on the internet. Many resort to shortcuts in search of the perfect body. These shortcuts have cost many expensive.They all say afterwards after the end of doping, that it was not worth it, considering the serious side effects they experienced.

The blog series “The suffocating room” tells the story of Sarah who began experimenting with anabolic steroids, after struggling with eating disorders for many years. Sarah’s body was literally her own laboratory. Her quest for control even came out of control. It had fatal consequences and the solution eventually became the problem itself. The blog series is basically about the long way back. The broken psyche she was left with made this journey almost impossible. She sank deeper and deeper, and eventually no longer didn`t know what a pretty body was.

Eating disorders can be seen as a form of acting out . However, when dopants are ingested, the acting out continues, only at the other end of the scale.

For outsiders, the lifestyle that accompanies the eating disorder may appear to be a poor life.

Or maybe we should regard the disorder as an expression of the soul’s minimalism.  

Feel free to contact me at my email address if you have any questions about women and drug use.

Mail address: Women.doping2001@fighter2018.com  

Also follow the website on women and doping: https://www.fighter2018.com/

Det kvelende rommet Del 3

Hodet ute av kontroll etter langvarig bruk av anabole steroider

Photo by Scott Webb on Pexels.com

Den lange veien tilbake Del 3

Etter å ha misbrukt anabole steroider i nærmere et år sluttet Sarah brått. En dag da hun stakk innom gymet føltes treningen fremmed og økten virket meningsløs. Den muskeloppbyggende effekten av steroidene begynte å flate ut. Hun opplevde stagnasjon og gikk lei kroppsbygging og livsstilen. Sarah hadde kommet på bedre tanker. Hun ville bli et eller annet og gjøre noe med livet sitt. Gradvis skiftet hun fokus og begynte å ta opp allmennfag for å få studiekompetanse. Drømmen var en høyskoleutdanning innen helsefag.

 Det gikk bra i starten. Da misbruket gikk mot slutten injiserte hun langtidsvirkende depotformuleringer med testosteron. Den første tiden etter avsluttet misbruk, var stoffene fremdeles lagret i fettvevet i kroppen. Først da kjemikaliene var ute av systemet, ble virkeligheten snudd opp ned. Hun trodde at hun skulle gå tilbake til en psykisk normaltilstand. Det skjedde ikke. Sarah sank ned i et dypt mørke og hadde tanker om å avslutte livet. Alt svartnet og ingenting gav mening. Det var skremmende for hun hadde aldri vært deprimert før.

Sarah byttet fastlege i slutten av november og fikk diagnosen tvangsnevrose. Legen påviste klitoris-hypertrofi og la merke til den mørke stemmen. Sarah forteller at hun den siste tiden har slitt med tvangshandlinger og selvskading.

De neste ukene lever den psykiske helsa sitt eget liv. Hun veksler mellom å være rolig og balansert og dypt deprimert. Det skulle bli verre.

Ved juletider er det som om en rullegardin går ned. Selvmordstankene viser igjen sitt sanne jeg og døden kaller. Bare rene tilfeldigheter gjør at hun ikke tar sitt eget liv.

Rett over jul får Sarah ny time hos fastlegen. Hun forteller om selvmordstankene. Legen journalfører at hun den siste tiden har opplevd syns og hørsels-hallusinasjoner. Alle symptomene rables ned, men ingen tiltak iverksettes.

De neste månedene forsetter den psykiske helsa å svinge som en huskestue. Hun er enten høyt oppe eller svært langt nede. Noen dager er hodet på plass og hun jobber hardt og intensivt med skolefagene. Andre dager er det som om hun ikke er tilstede i egen kropp. Verden oppleves skiftende, uklar og truende.

En kald februar morgen tar hun sin aller siste pille med steroidet Dianabol, i håp om å forskyve de alvorlige bivirkningene som nå ligger foran henne. Det hjelper litt, og gir henne nye krefter og mot enn så lenge.

 I begynnelsen av mai oppsøker hun fastlegen på nytt. Han opplever henne som kontaktsøkende. Hun forteller om all uroen hun opplevde som barn. Ved flere anledninger var hun tilstede når far lå døddrukken hjemme på stuegulvet. Gjenklangen av skrikene hun var vitne til som fireåring plager henne ennå.

 Avstanden til det som ligger bak er borte. Hun forteller legen om episodene som om alt skulle ha skjedd i går. Alle varsellamper lyser rødt og det er åpenbart at Sarah begynner å bli alvorlig syk. Legen tar grep og er sitt ansvar bevisst. Han sender avgårde en hastehenvisning til en psykiatrisk poliklinikk. Han tenker at Sarah trenger antidepressiva og skriver ut en resept på Cipramil. Sarah tar legemidlet, som foreskrevet og mister bakkekontakten. Hodet eksploderer. Omgivelsene forandrer seg. Hun vet ikke lenger hvem hun er. Hun våkner opp om morgenen, det er som om hun er en annen person. Hennes tanker og følelser kjentes fremmed. Alt er bare kaos og rot.

Grenser viskes ut når hun begynner å kontakte fastlegen privat. Hun er forvirret og mangler impulskontroll. Legen blir frustrert og uttrykker sinne over at hun har kontaktet ham utenom kontortid. Han mener hun har sendt ham slibrige tekstmeldinger med seksuelle tilnærminger. I et nytt purrebrev til poliklinikken beskriver han Sarah som personlighetsforstyrret og gjør det klart at han ikke lenger ønsker å ha henne som pasient.

Det kvelende rommet Del 2

“A reckless life with no reflections”

Veien inn i dopingmiljøet Del 2

Verken ungdomstiden med spiseforstyrrelser eller trening med et regulert kosthold ga Sarah den perfekte kroppen. I hennes hode var kroppen et instrumentelt objekt som måtte bearbeides og omformes. Uansett hvor mye tid og krefter hun la ned på helsestudioet ble det aldri godt nok.

I sin desperasjon etter å lykkes med kroppsprosjektet, valgte hun til slutt å forsøke anabole steroider som en siste utvei, for å bedre fysikken. Tanken om å begynne å bruke steroider hadde streifet henne siden hun var 17 år. Først da hun hadde fylt 21 år ble det gjort alvor ut av det. Hennes første sprøyte med steroidet Deca Durablin ble satt ved hjelp av en bekjent i treningsmiljøet.

 Umiddelbart etter injeksjonen ble hun fylt av lettelse og spenning, og tenkte at nå er det i gang, nå ruller det og går. Den gode følelsen varte imidlertid ikke lenge. Sarah ble syk, fryktelig dårlig allerede den første kvelden. Noe gikk galt og hun havnet på legevakta med ekstrem kvalme og dårlig allmenntilstand. Legen som hadde vakt den kvelden var sympatisk og skrev ut det kvalmestillende legemidlet Afipran. Hun fikk beskjed om å ta det med ro og ikke overanstrenge seg. Kanskje var steroidet forurenset, men hun lot seg ikke skremme, drømmen om den perfekte kroppen var sterkere enn noen gang. Og så var det på den igjen. Hun kjøpte nye ampuller med det anabole steroidet Winstrol og satte sprøtene selv uten opplæring. Ved en anledning trakk hun opp for mye luft i sprøyta og holdt på å svime av. Etter hvert fikk hun store blålige kuler i setemuskulaturen. Det stoppet henne imidlertid ikke. Hun fortsatte likevel, fikk hardere muskler, mindre underhudsfett, synligere blodårer, høyere energinivå og betydelig bedre selvtillit.

Det var som om det testosteronlignende stoffet Stanozolol hadde blåst liv i henne. Fra å være frosset fast i et spiseforstyrret univers, preget av et rigid og fastlåst tankemønster, ble hun raskt transformert til fyr og flamme. Det lave energinivået og tiltaksløsheten som tidligere preget hverdagen hennes forsvant. Hun ble høy på seg selv, og levde i en konstant lykkerus, med en skyfrihimmel hver dag. Sosialt gikk hun fra å være innadvendt og tilbaketrukket til å bli utadvendt og sosialt omgjengelig. Den enorme velværefølelsen som steroidene gav, gjorde at livet ble raskt godt å leve. Hun var ikke lenger engstelig og usikker men uredd og selvsikker. Sarah ble den rake motsetning til hvordan hun var da hun slet med spiseforstyrrelser.

Seksuallivet ble kort tid etter at hun begynte å dope seg en svært viktig del av hverdagen. Fra å slite med tørre slimhinner og manglende sexlyst ble hun omvandlet til rene sexgudinnen. Gleden under samleiet hadde vært fraværende da hun sultet seg. Det at klitoris nå hadde vokst litt, gav henne lengre og kraftigere orgasmer. Hun nøt vill og hensynsløs sex, og var kåt mer eller mindre hele tiden.

Konsentrasjonsevnen ble også skjerpet etter inntak av anabole steroider. Hun fikk kun toppkarakterer på skolen. Sarah ble også svært fysisk sterk. Hver gang hun trente, løftet hun tyngre vekter. Det å få oppleve å være fysisk sterk gjorde henne trygg.

De positive psykologiske effektene som følge av steroidbruken begynte etter hvert å dabbe av. Gradvis ble Sarah mer og mer opptatt av seg selv, og mindre opptatt av alle rundt seg. De gamle vennene fra skoletiden ble kjedelige og ikke interessante lenger. Hennes sosiale nettverk ble etterhvert innsnevret til kun å omgås treningskamerater på gymet som også dopet seg. Sarah begynte å bli irritabel og slett med impulskontroll. Hun som bestandig hadde vært så samvittighetsfull og ærlig, forholdt seg nå mer og mer likegyldig til lover og regler. Aggresjonen hennes som tidligere hadde vært rettet innover, grunnet misnøye med egen kropp, begynte nå å gå utover andre. Sakte men sikkert merket hun hvordan steroidene bygde opp et raseri i henne. Hun fikk stadig kortere lunte og mistet etter hvert evnen til empati. Bruken av doping eskalerte etter hvert bratt, både i mengde og type steroider. Hun leste seg opp på felleskatalogen og annen relevant litteratur, og forsto raskt at hun måtte bruke mer androgene preparater for å få en enda større anabol effekt. Lavandrogene steroider som Winstrol og Primobolan ble byttet ut med høyandrogene testosteronpreparater. De lavandrogene steroidene hadde gitt henne en god anabol effekt så langt, men nå var det store og bulkede muskler som sto for tur.

 Hun burde fått en solid nedtur da stemmen sprakk og mørknet. Men det enorme velvære og den kunstige høye selvtilliten overskygget det som burde vært skam. Hun brydde seg ikke lenger om bivirkninger som dypere stemme, fetere hud, fett hår eller klitoris-hypertrofi. Kroppslige endringer som nok kunne tatt pusten fra de fleste kvinner. Sarah var full av seg selv og hadde sunket så dypt at hun ikke lenger viste hva en pen kropp var.

Likevel, innimellom var hun litt bekymret for helsekonsekvensene av steroidbruken. Hun gikk jevnlig til sin kvinnelige allmennlege i perioden når dopingmisbruket pågikk som verst. Legen opptrådde kjølig og viste henne en kald skulder. Blikket var fylt av forakt og stemmen hånlig. Her var det ingen forståelse å få. Legen var likevel sitt ansvar bevisst og det ble tatt en del blodprøver for å sjekke nivået av kjønnshormoner og leververdiene av enzymene ALAT og ASAT. En blodprøve viste en serumkonsentrasjon av testosteron på 32 nmol. Til sammenligning ble serumkonsentrasjon av testosteron målt til å være 0,9 nmol før hun startet med steroider. En kvinnelig gynekolog uttrykte at hun trodde at Sarah ønsket å skifte kjønn. Sarah ble paff og forsøkte desperat å forklare at hun kun var ute etter større muskler og mindre kroppsfett. Alle leger hun var i kontakt med forsøkte å overtale henne til å trappe ned på bruken av steroidene.

Sarahs liv gikk til slutt inn i en syklus bestående av kroppsbygging, doping, sex, partydop og søvn. Livet handlet bokstavelig talt om kropp, mat og trening 24 timer i døgnet. Å sånn gikk dagene i en evig steroid-rus uten mål og mening.

En kveld ble hun invitert på fest. Det var hos én av gutta som jobbet på gymmet. Han var en kjent kroppsbygger og enormt svær. Festen ble vågal og utsvevende. Steroidene gjorde Sarah fryktløs og vill. Flere av gjestene tok Kokain. Sarah dro etter hvert ut med folket, og havnet på den ene ymse fetisjklubben etter den andre. Hun utforsket ulike stillinger i gynekologstoler, var våt og vill, og hadde det i grunn helt topp. Kvelden ble avsluttet med nachspiel og gruppesex. Alle hemninger var borte og hun lot seg rive med.

Det hadde rett og slett blitt et dekadent, utsvevende og grenseløst liv, hvor hun gradvis mistet flere og flere sperrer, og mer og mer av den hun egentlig var. Hun følte seg udødelig og uovervinnelig, tålte alt, og livet hadde aldri vært bedre.

 Da steroidbruken gikk mot slutten snudde imidlertid lykken, og nedturer begynte å bli en del av hverdagen.

Les fortsettelsen – Det kvelende rommet – Del 3 som ligger som et eget innlegg inne på denne bloggen: doping.blog

Det kvelende rommet Del 1

Spiseforstyrrelsen som endte i dopingmisbruk Del 1

woman girl fat fitness
Photo by Public Domain Pictures on Pexels.com

Besatt av mat og kropp Del 1

Oppveksten til Sarah bar preg av stor uro. Foreldrene hadde et anstrengt ekteskap. Det var sjeldent fred og harmoni når begge oppholdt seg i samme rom. Sarah opplevde at de voksne kunne krangle noe så innmari, for ingen ting i det uendelige. Far slet med pille og alkoholmisbruk, og var til tider voldelig mot mor. Fars vonde barndom gjorde at han levde med en skygge over seg. I perioder åpnet han seg opp, og fortalte om sin oppvekst. Sarah måtte være emosjonelt tilstede for sin far, på en måte som hun egentlig ikke skulle, men som hun ikke kunne velge bort. Fars langvarig alkoholmisbruk gjorde at han med tiden utviklet alvorlig hjertesvikt, og døde da hun var 12 år gammel.

All uroen som hun hele tiden var omgitt av, gjorde at hun følte seg annerledes og utenfor. Hun var dette skjøre barnet som tok inn hele verden og som ikke kunne lukke seg for noe eller noen.

Innenfor husets fire vegger var kroppen hennes stadig gjenstand for diskusjon. Kaloritabellen prydet vegen. Hun hadde vært den favoriserte slanke datteren som fikk mye skryt for sitt vakre ytre. Innimellom kom mor med målebåndet for å sjekke midjemålet. Hun var svært opptatt av at datteren måtte ha de riktige proporsjonene. Far hadde i perioder et anstrengt forhold til mat. Han overspiste og kastet opp i frykt får å legge på seg. Om fars vekt økte, truet mor med å reise fra ham. Sarah ble med andre ord flasket med ordene kropp og utsende.

Til nå hadde det gått bra inntil hun hadde fylt 16 år. Hormonforandringene førte til at valpefettet klistret seg fast over rumpe og mage. Vekten økte til tross for at hun spiste det samme. Hjemme haglet det med kommentarer om hun la på seg. Ute i storsamfunnet ble hun daglig hjernevasket av HM reklamer med de mest perfekte modellene. Ofte prøvde hun undertøy inne på prøverommet i ulike butikker, og ble like skuffet hver gang. Sarah tenkte at hun var milevis fra å være i nærheten av noe som kunne minne om en idealkropp. Det gjorde vondt i kropp og sjel og hun følte seg så grenseløst mislykket. Hun klarte verken å leve opp til idealet hjemme eller der ute. Hvorfor kunne hun ikke bare ta seg sammen å gå ned i vekt? Hva skulle det bli av henne? Budskapet var krystallklart, hun var ikke god nok som hun var. Målet om den perfekte kroppen ble altoppslukende.

Sarah bygget opp avsky for egen kropp og utviklet spiseforstyrrelser. Det ble mye selvhat og selvpining. Mat var ikke lenger en selvfølge, men noe hun måtte gjøre seg fortjent til. Hun vekslet mellom å overspise, kaste opp og sulte seg, og slet med en lav og svingende selvfølelse. Daglig trente hun i timevis. Følelsen av utilstrekkelighet lot seg bedøve med kaloririk føde. Når kaker grådig ble fortært, var det som om hun glemte alt og alle.

Sarah spiste søtsaker og kaker til hun følte seg sprengt. Til det fysisk ikke var plass til mer. Likevel ville hun ha mer. Sarah fikk aldri nok og drømte om mer mat. Hun drakk store mengder vann, stakk fingeren i halsen, kastet opp og begynte på nytt. Utslitt etter å ha inntatt nok en ny porsjon, krabbet hun ut på badet igjen. Ritualet ble gjentatt og gjentatt til det kjedsommelige. Sarah levde i nuet så lenge fråtsingen vedvarte. Å kaste opp fjernet kanskje litt av skammen over å ha spist altfor mye. Likevel, handlingen i seg selv ga henne bare enda mer skam.

Sarah så seg selv gjennom andres blikk. Hun tenkte, om jeg forsvinner helt, vil de se meg da? Hennes overopptatthet av mat og kropp førte til isolasjon. Det ble en tilbaketrukket tilværelse med mye alene tid. Hun stengte gamle venner ute, og unngikk sosiale sammenkomster, om det ble servert mat. Kaloritabellen ble hennes beste venn og hun foraktet sitt eget kroppsfett.

Spiseforstyrrelsen var som et trangt og kvelende rom. Hun hadde frosset fast i en tilstand preget av et rigid og fastlåst tankemønster. En venn av henne uttrykte: «Du lever ikke, du eksisterer bare”. Sarah brydde seg ikke nevneverdig om kommentaren, og vendte det døve øret til. Ved å få «stoll-kontroll» over energiinntaket og vekten skulle hun gjenvinne selvrespekten. For Sarah ble maten og kroppen et språk for å takle følelser og livsproblemer. Hun forsøkte desperat å skape orden i eget univers. Likevel forble alt bare kaos og rot innvendig. Lite visste hun om hvem hun egentlig var.

Da hun var 18 år viste vekten 46 kilo og hun fikk diagnosen Anorexia Nervosa. Fram til da hadde hun trent mye og hardt. Den eneste måten hun kunne kjenne ro på var ved å presse kroppen til utmattelse. Hun elsket å lage fet og kaloririk mat til familien som hun selv ikke ville fylles med. Til slutt ble rettene så fete og glinsete at også mor nektet å spise det som ble servert. Sarahs magre kropp trengte desperat den maten som hun selv lagde til de andre. Overskuddet var for lengst borte og blikket tomt. Nå var hun bare tynn og hadde ikke lenger krefter til å bedrive fysisk aktivitet. Mor begynte å bli bekymret og uttrykte at datteren burde legge på seg.

Livet hadde begynt å bli kjedelig, grått og trist. Mening og innhold i tilværelsen forble fraværende. Sarah kjente på tomheten som omfavnet henne. Hun ble desperat etter å finne en ny identitet, et nytt skall å krype inn i. Hun bestemte seg for å konvertere. Hun ønsket ikke lenger å være tynn og hengslete men hard, muskuløs og markert. Sakte men sikkert gled hun inn i denne fitnessverden med synlige blodårer, fettfrie kropper og bulende muskler. Hun økte matinntaket for å klare å trene. Det ble en slags redning. Sult var ikke lenger et nødvendig onde og heller ikke et mål i seg selv.

Drømmen var den perfekte, fettfrie, muskuløse kroppen med synlige blodårer. En personlig rustning som hun trang for å føle seg verdifull.

Sarah hadde bestemt seg. På den ene eller andre måten skulle hun forvandles til en “Terminator kvinne”. En feminin skikkelse man skulle tro var bygd opp av stål eller karbonfibre. Ikke et gram fett på kroppen skulle hun ha. Tanken om å forsøke anabole steroider dukket stadig opp. På gymmet hun vanket i, var det mange som brukte prestasjonsfremmende midler. Det var ikke vanskelig å skaffe, og heller ikke særlig dyrt.

Om ikke annet enn for en kort periode, tenkte Sarah. Målet ville uansett helliggjøre midlet, koste hva det koste ville”.

Les fortsettelsen – Det kvelende rommet – Del 2 som ligger som et eget innlegg inne på denne bloggen