Det kvelende rommet Del 1

Spiseforstyrrelsen som endte i dopingmisbruk Del 1

woman girl fat fitness
Photo by Public Domain Pictures on Pexels.com

Besatt av mat og kropp Del 1

Oppveksten til Sarah bar preg av stor uro. Foreldrene hadde et anstrengt ekteskap. Det var sjeldent fred og harmoni når begge oppholdt seg i samme rom. Sarah opplevde at de voksne kunne krangle noe så innmari, for ingen ting i det uendelige. Far slet med pille og alkoholmisbruk, og var til tider voldelig mot mor. Fars vonde barndom gjorde at han levde med en skygge over seg. I perioder åpnet han seg opp, og fortalte om sin oppvekst. Sarah måtte være emosjonelt tilstede for sin far, på en måte som hun egentlig ikke skulle, men som hun ikke kunne velge bort. Fars langvarig alkoholmisbruk gjorde at han med tiden utviklet alvorlig hjertesvikt, og døde da hun var 12 år gammel.

All uroen som hun hele tiden var omgitt av, gjorde at hun følte seg annerledes og utenfor. Hun var dette skjøre barnet som tok inn hele verden og som ikke kunne lukke seg for noe eller noen.

Innenfor husets fire vegger var kroppen hennes stadig gjenstand for diskusjon. Kaloritabellen prydet vegen. Hun hadde vært den favoriserte slanke datteren som fikk mye skryt for sitt vakre ytre. Innimellom kom mor med målebåndet for å sjekke midjemålet. Hun var svært opptatt av at datteren måtte ha de riktige proporsjonene. Far hadde i perioder et anstrengt forhold til mat. Han overspiste og kastet opp i frykt får å legge på seg. Om fars vekt økte, truet mor med å reise fra ham. Sarah ble med andre ord flasket med ordene kropp og utsende.

Til nå hadde det gått bra inntil hun hadde fylt 16 år. Hormonforandringene førte til at valpefettet klistret seg fast over rumpe og mage. Vekten økte til tross for at hun spiste det samme. Hjemme haglet det med kommentarer om hun la på seg. Ute i storsamfunnet ble hun daglig hjernevasket av HM reklamer med de mest perfekte modellene. Ofte prøvde hun undertøy inne på prøverommet i ulike butikker, og ble like skuffet hver gang. Sarah tenkte at hun var milevis fra å være i nærheten av noe som kunne minne om en idealkropp. Det gjorde vondt i kropp og sjel og hun følte seg så grenseløst mislykket. Hun klarte verken å leve opp til idealet hjemme eller der ute. Hvorfor kunne hun ikke bare ta seg sammen å gå ned i vekt? Hva skulle det bli av henne? Budskapet var krystallklart, hun var ikke god nok som hun var. Målet om den perfekte kroppen ble altoppslukende.

Sarah bygget opp avsky for egen kropp og utviklet spiseforstyrrelser. Det ble mye selvhat og selvpining. Mat var ikke lenger en selvfølge, men noe hun måtte gjøre seg fortjent til. Hun vekslet mellom å overspise, kaste opp og sulte seg, og slet med en lav og svingende selvfølelse. Daglig trente hun i timevis. Følelsen av utilstrekkelighet lot seg bedøve med kaloririk føde. Når kaker grådig ble fortært, var det som om hun glemte alt og alle.

Sarah spiste søtsaker og kaker til hun følte seg sprengt. Til det fysisk ikke var plass til mer. Likevel ville hun ha mer. Sarah fikk aldri nok og drømte om mer mat. Hun drakk store mengder vann, stakk fingeren i halsen, kastet opp og begynte på nytt. Utslitt etter å ha inntatt nok en ny porsjon, krabbet hun ut på badet igjen. Ritualet ble gjentatt og gjentatt til det kjedsommelige. Sarah levde i nuet så lenge fråtsingen vedvarte. Å kaste opp fjernet kanskje litt av skammen over å ha spist altfor mye. Likevel, handlingen i seg selv ga henne bare enda mer skam.

Sarah så seg selv gjennom andres blikk. Hun tenkte, om jeg forsvinner helt, vil de se meg da? Hennes overopptatthet av mat og kropp førte til isolasjon. Det ble en tilbaketrukket tilværelse med mye alene tid. Hun stengte gamle venner ute, og unngikk sosiale sammenkomster, om det ble servert mat. Kaloritabellen ble hennes beste venn og hun foraktet sitt eget kroppsfett.

Spiseforstyrrelsen var som et trangt og kvelende rom. Hun hadde frosset fast i en tilstand preget av et rigid og fastlåst tankemønster. En venn av henne uttrykte: «Du lever ikke, du eksisterer bare”. Sarah brydde seg ikke nevneverdig om kommentaren, og vendte det døve øret til. Ved å få «stoll-kontroll» over energiinntaket og vekten skulle hun gjenvinne selvrespekten. For Sarah ble maten og kroppen et språk for å takle følelser og livsproblemer. Hun forsøkte desperat å skape orden i eget univers. Likevel forble alt bare kaos og rot innvendig. Lite visste hun om hvem hun egentlig var.

Da hun var 18 år viste vekten 46 kilo og hun fikk diagnosen Anorexia Nervosa. Fram til da hadde hun trent mye og hardt. Den eneste måten hun kunne kjenne ro på var ved å presse kroppen til utmattelse. Hun elsket å lage fet og kaloririk mat til familien som hun selv ikke ville fylles med. Til slutt ble rettene så fete og glinsete at også mor nektet å spise det som ble servert. Sarahs magre kropp trengte desperat den maten som hun selv lagde til de andre. Overskuddet var for lengst borte og blikket tomt. Nå var hun bare tynn og hadde ikke lenger krefter til å bedrive fysisk aktivitet. Mor begynte å bli bekymret og uttrykte at datteren burde legge på seg.

Livet hadde begynt å bli kjedelig, grått og trist. Mening og innhold i tilværelsen forble fraværende. Sarah kjente på tomheten som omfavnet henne. Hun ble desperat etter å finne en ny identitet, et nytt skall å krype inn i. Hun bestemte seg for å konvertere. Hun ønsket ikke lenger å være tynn og hengslete men hard, muskuløs og markert. Sakte men sikkert gled hun inn i denne fitnessverden med synlige blodårer, fettfrie kropper og bulende muskler. Hun økte matinntaket for å klare å trene. Det ble en slags redning. Sult var ikke lenger et nødvendig onde og heller ikke et mål i seg selv.

Drømmen var den perfekte, fettfrie, muskuløse kroppen med synlige blodårer. En personlig rustning som hun trang for å føle seg verdifull.

Sarah hadde bestemt seg. På den ene eller andre måten skulle hun forvandles til en “Terminator kvinne”. En feminin skikkelse man skulle tro var bygd opp av stål eller karbonfibre. Ikke et gram fett på kroppen skulle hun ha. Tanken om å forsøke anabole steroider dukket stadig opp. På gymmet hun vanket i, var det mange som brukte prestasjonsfremmende midler. Det var ikke vanskelig å skaffe, og heller ikke særlig dyrt.

Om ikke annet enn for en kort periode, tenkte Sarah. Målet ville uansett helliggjøre midlet, koste hva det koste ville”.

Les fortsettelsen – Det kvelende rommet – Del 2 som ligger som et eget innlegg inne på denne bloggen

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s